pinelake strangers at last cover

 

Artist: Pine Lake

Album: «Strangers at Last» (2017)

Plateselskap: Drabant Music

4+

 

Pine Lake er nok et band bestående av musikere som har funnet sammen etter å spilt i en rekke andre band. Medlemmer fra Retardos, Shaun Bartlett, White Willow, Yelp mfl. Dette er med andre ord ikke en blåøyd kompisgjeng som prøver lykken. Dette er durkdrevne håndverkere som har bestemt seg for et uttrykk og gjør det til punkt og prikke.

Pine Lake spiller elegant softrock. Produksjonen er tørr og stilfull. Vokalen er kanskje noe flat, det høres ikke ut som om det er noe særlig rekkevidde på stemmen, og vokalisten vet derfor å holde seg innenfor en og samme halvtone på alle låtene – men stemmen kler musikken fortreffelig og plager på ingen måte. Stemmen minner kanskje noe om Mark Oliver Everetts, han Eels-fyren.
Undertegnede får assosiasjoner til britiske Josh Rouse fra perioden rundt 1972-platen eller hans glitrende Nashville-album minus dets lapsteel-detaljer, og dermed også den mer rootsy/americana følelselsen. Sjekk bare «Sunday Night», en av årets deiligste låter så langt. The Cave Singers’ album Naomi dukker for øvrig også opp i min indre Pandora-algoritme.

Låtene er ryddige og ikke nedlesset. Smådetaljer får skinne etter tur. Litt gitarplukk der, små løp på orgelet her, litt krumspring på perken der. Pent vektet. Tempo er sedat hele veien gjennom albumet. Det låter varmt og organisk. Ser for meg at dette er platen å ha på i bilen en søndagstur (i den grad man faktisk kjører søndagstur med bil nå til dags…). «Don’t Make Me» vil uansett gjøre seg på enhver kjøre-playlist. De som likte Labels Oslo So Slow-plate vil nok like Pine Lake.

For å bruke et forslitt, men likevel riktig uttrykk, så kan man si at Strangers at Last er en helstøpt plate. Om enn ikke superoriginale, så har Pine Lake gode låter og en helhetlig signatur på soundet sitt. Og platen sitter umiddelbart, allerede etter første gjennomhøring – nesten litt for fort. Det får undertegnede til å undres over hvor lenge platen kommer til å holde seg, uten at man går lei. Låtene har kanskje lite motstand i seg. På den en annen side kan det være en god ting. Alt til sin tid, og nå er det tid for Pine Lake.

Omslagskunsten viser en rekke furutrær som speiler seg i stille vann, men denne trelinjen kan fiffig nok også ses på som et digitalt lydspor, med mindre jeg overtolker noe inn i gransk… (Syltynt, sorry).   

 

 

Pine Lake. Foto: Kai-Otto ;elau.

Pine Lake. Foto: Kai-Otto ;elau.

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 


Denne artikkelen er hentet fra Deichmans musikkblogg
Translate »