wire

Jeg har alltid vært svak for Wire. Alt er ikke gull, til det er de for sære og herlig kompromissløse, men de tre første albumene er udiskutable klassikere. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gladelig igjen uten å tenke meg om; Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) og 154 (1979) bør inngå i alle platesamlinger. Punktum.

Hva så med de siste årenes eskapader, var nå Object 47 (2008) så bra? Holdt egentlig Red Barked Tree (2011) vann? Tja, til den første, og ikke så verst til den siste. På Change Becomes Us (2013) derimot, viste de for første gang på lenge hva de var støpt av. Wire er tross alt kongene av post-punk, og her snakker vi om en gullforgylt trone av kvalitet. Oppfølgeren Wire (2015) levde ikke helt opp til forventningene, dessverre. Den har absolutt sine høydepunkter; jeg digger «Sleep-Walking», «Blogging» ruler og «Harpooned» er et mesterverk, men plata blir noe statisk og det løsner ikke for alvor før halvveis uti. Til tross for at det var overskuddsmateriale fra samme økt som Wire, var minialbumet Nocturnal Koreans (2016) bedre. Her eksperimenterte de mer med lyder i studio, og oppnådde dermed et mer interessant og variert lydbilde.

Årets album er dog en gledelig opptur. «Sleep On the Wing» er foreløpig favoritten, med lett jazza tromming og vakkert gitarspill som smører sjelen. Ikke så veldig wirersk kanskje, men fordømt effektfullt og fengende. «Diamonds in Cups» er en melodisk popperle, mens rockeren «Short Elevated Period» heller ikke visner inttrykket, et godt bevis på at det fremdeles er potent liv i gamlegutta. Ellers er det godt at Graham Lewis bidrar på vokal igjen, han var totalt fraværende på Wire, noe som gjorde at det ble for monotont med kun Colin Newmans nasale stemme. Lewis har for øvrig vokalen på tre av låtene; «Forever & a Day», «This Time» og åpningssporet «Playing Harp for the Fishes». Alle tre er seige og tunge, alle tre er mesterlig utført, og alle tre runger godt i basselementet. Sistnevnte stikker dog av med seieren på grunn av kledelig forvridd vokal og sjøsykt jagende synthspill.

Når det er sagt er, det faktisk ikke en eneste dårlig låt på Silver/Lead, og det svekkes ikke en brødsmule etter 5. gangs lytting heller. Jeg leser at det omtales som det mest tilgjengelige albumet på lenge, det kan godt være, men for meg er det dynamisk, og bryter med det til tider klamme og ensformige kruttet de har brent av de siste årene. Her føler jeg at de er viktige igjen, her har de noe å si, og det ville ikke forundre meg om de endelig nådde ut til allmennheten.

 

 

wire2

 

Les også:

Legendariske Wire spiller på Oslo Psych fest- Ritual 2015

Oslo Psych fest 2015, Wire- bilder

Wire – live fra Rockpalast 1979

Ukas tips! – april, 2015

Ukas tips! – mai, 2013


Denne artikkelen er hentet fra Deichmans musikkblogg
Translate »